Helseøkonomi i Norge Krever Øyeblikkelig Oppmerksomhet

Helseøkonomi er et av de raskest voksende feltene innen økonomivitenskap. I dag ser vi at andelen helseøkonomiske artikler i topptidsskrifter har økt fra 2% til 6%, mens deres tilstedeværelse i andre generelle tidsskrifter har doblet seg fra 7% til 14% mellom midten av 1990-tallet og 2020. Vi står derfor ved et veiskille der helseøkonomiske beslutninger får stadig større betydning for både helsevesenet og samfunnet som helhet.

Det har faktisk aldri vært en mer spennende tid å være helseøkonom. Når vi ser på prinsippene for helseøkonomi i dagens kontekst, må vi anerkjenne at fagfeltet allerede har rettet blikket mot vår tids vanskeligste økonomiske utfordringer – hvordan betale for kurer, finansiere genterapi, oppmuntre til antimikrobiell forvaltning, håndtere klimaendringers innvirkning på helse, avkarbonisere helsesystemet og adressere helsemessige ulikheter. Samtidig bidrar legemiddelindustrien betydelig til økonomien, med tilsvarende tall fra Storbritannia som viser en årlig bruttoverdi på £17,6 milliarder og 126 000 høykompetente arbeidsplasser. I denne artikkelen vil vi utforske hvorfor helseøkonomi i Norge krever øyeblikkelig oppmerksomhet, og hvordan økt fokus på dette området kan styrke både helsevesenet og den norske økonomien.

Regjeringen endrer kostnadsterskelen for nye legemidler

I Storbritannia har regjeringen nettopp inngått en prinsippavtale med USA som øker den kostnadseffektive terskelverdien for legemidler med 25 prosent. Dette markerer et betydelig skifte i internasjonal helseøkonomi som også sender bølger til Norge, der debatten om vår egen terskelverdi har pågått i flere år.

Hva innebærer endringen fra £20,000–£30,000 til £25,000–£35,000?

Den britiske økningen innebærer at myndighetene nå aksepterer høyere kostnader for legemidler som vurderes innført i helsetjenesten. Konkret betyr dette at terskelen for hva som anses som kostnadseffektivt har økt fra £20,000–£30,000 til £25,000–£35,000 per kvalitetsjusterte leveår (QALY). Endringen trer i kraft fra april neste år og vil gjelde for nye legemidler som kommer på markedet. Dette er et resultat av handelsforhandlinger mellom USA og Storbritannia, der Storbritannia får nulltoll på legemiddeleksport mot at de øker betalingsvilligheten for nye preparater.

Hvordan påvirker dette helseøkonomiske vurderinger i Norge?

I Norge har vi operert med en terskelverdi på 275 000 kroner per QALY i ti år. Stortinget har nå bedt regjeringen utrede muligheten for å få et sikrere anslag på alternativkostnaden i Norge. Direktoratet for medisinske produkter (DMP) og Helsedirektoratet anbefalte nylig å ikke justere dagens terskelverdi midlertidig, til tross for at mange interesseorganisasjoner har etterlyst en rask oppdatering.

Særlig interessant er at nyere studier faktisk antyder at dagens norske terskelverdi kan være for høy, ikke for lav. Arbeidsgruppen skriver at oppdaterte britiske tall er relevante for Norge og at «dagens alternativkostnad, selv etter full justering for prisvekst, ligger lavere enn 275 000 kroner per QALY».

Kritikk og støtte fra helseøkonomiske eksperter

Legemiddelindustrien (LMI) har reagert kraftig på anbefalingen om ikke å justere terskelverdien og krever politisk handling. De påpeker at pris- og lønnsveksten i spesialisthelsetjenesten har økt med 44-45 prosent siden terskelverdien ble satt i 2015. Samtidig advarer andre eksperter som Michael Vester, rådgivende lege i Nye Metoder, at en økning kan gi færre gode leveår til pasientene samlet sett: «Hvis terskelverdien økes, betyr det at man er villig til å betale mer for færre gode leveår».

Flere aktører, inkludert Kreftforeningen, LHL og MS-forbundet, har argumentert for at den utdaterte terskelverdien svekker legitimiteten til prioriteringssystemet. Helsedepartementet har sendt rapporten på høring med svarfrist 15. februar.

Økte investeringer styrker norsk helseindustri

Norsk helseindustri viser sterk vekst, med kontinuerlig økning i omsetning og sysselsetting hvert eneste år siden 2014. I 2023 omsatte bransjen for hele 76 milliarder kroner, skapte verdier for 22 milliarder kroner og sysselsatte 13 300 personer.

Hvordan påvirker helseøkonomisk politikk kliniske studier og FoU?

Regjeringen har i Hurdalsplattformen satt et ambisiøst mål om at FoU i næringslivet skal utgjøre to prosent av BNP innen 2030. Dette målet gjenspeiles i økte investeringer – i 2023 ble det brukt over 5 milliarder kroner mer på FoU i næringslivet enn året før, en realvekst på nesten 4 prosent. Videre ble det utført FoU innenfor helse og omsorg for hele 15,6 milliarder kroner samme år.

Likevel finnes det urovekkende trender. Mellom 2021 og 2023 falt helseindustribedriftenes egen FoU-innsats med 17 prosent, målt gjennom antall skatteFUNN-prosjekter. Dessuten opplevde helseforetakene en realnedgang i FoU-utgiftene på 1,6 prosent.

Helseminister Jan Christian Vestre har nylig varslet nye mål og helhetlig plan for kliniske studier. Fagfolk påpeker at et kunstig skille mellom forskning, kliniske studier og klinisk behandling utgjør en betydelig utfordring.

Effekter på arbeidsplasser og høykompetansejobber

Sysselsettingen i helseindustrien har vokst med en gjennomsnittlig årlig rate på 3 prosent siden 2014. Dessverre viser nye tall en bekymringsfull nedgang i industriell produksjon i Norge – andelen selskaper med slik produksjon har sunket fra 51 prosent i 2021 til 41 prosent i 2023.

Dette betyr potensielt tap av høyproduktive arbeidsplasser og eksportmuligheter. Allerede nå er norsk helseeksport svært konsentrert, der de åtte største bedriftene står for hele 88 prosent av eksporten.

Sammenligning med helseøkonomi i Skandinavia

I nordisk sammenheng har Norge flere leger per innbygger enn gjennomsnittet – 5,2 yrkesaktive leger per 1000 innbyggere, mot 3,7 i OECD-landene generelt. Samtidig er andelen leger blant sykehusansatte lavere i Norge (12,9 prosent) enn i Danmark (14,3 prosent).

Norge har falt betydelig på rangeringen over helseutgifter som andel av BNP, fra en tredjeplass til et nivå i det nedre sjiktet blant OECD-landene. Samtidig kjemper våre nordiske naboer om posisjonen som ledende innen kliniske studier, med Sverige og Danmark i front. Dette skjerper konkurransen om helseøkonomiske ressurser i regionen.

Eksport og innovasjon gir økonomisk merverdi

Eksporten fra den norske helseindustrien utgjorde 27 milliarder kroner i 2023, men bransjen står overfor utfordringer med konsentrert eksport der de åtte største bedriftene står for hele 88 prosent av eksporten. Dermed blir målsetningen om å øke eksporten til 50 milliarder kroner innen 2030 både ambisiøs og nødvendig.

Hva betyr nulltoll på legemidler for norsk eksport?

Frihandelsavtalen med Storbritannia sikrer at norske legemiddelprodusenter behandles likt som produsenter i EU. Dette gjør Norge like attraktivt for etablering av legemiddelproduksjon som EU-landene. Dessuten videreføres tollfrihet for industrivarer som Norge har hatt inn til Storbritannia i mer enn 60 år. Tilsvarende vil avtalen med India gi nulltoll for over 90 prosent av norsk eksport etter en gradvis nedtrapping over 10 år. Dette åpner betydelige muligheter i et av verdens mest dynamiske markeder.

Hvordan kan helseøkonomi bidra til økonomisk vekst?

Den norske helseindustrien har en produktivitet per ansatt på 1,9 millioner kroner. Likevel konkurrerer norske produsenter med utfordringer som konkurrerende søsterbedrifter i land med gunstigere skattepolitikk og lavere lønnskostnader. Cathrine Thomassen fra GE Healthcare påpeker at «vi hadde billig strøm. Det var det ene konkurransefortrinnet vi hadde». Faktisk påvirkes norsk eksport negativt av formuesskatt og manglende risikoavlastning for investorer.

Eksempler på suksesshistorier fra norsk legemiddelindustri

Nycomed er et fremragende eksempel på norsk innovasjonskraft. Gjennom flere tiår utviklet selskapet verdensledende røntgenkontrastmidler som revolusjonerte tradisjonell bruk. Produktene fikk stor suksess på markeder over hele verden og er fortsatt i bruk i dag. Et annet eksempel er Curida i Elverum, som gjennom 50 år med legemiddelproduksjon har skapt verdier i form av arbeidsplasser, kompetanse og identitet. Selskapet bidrar dessuten til nasjonal helseberedskap, noe som understreker viktigheten av lokal industri.

Helseøkonomi må sees i lys av bredere samfunnsøkonomi

Velferdsstatens prinsipper danner grunnlaget for hvordan vi ser på helseøkonomi i Norge. Økonomiske analyser innen helseområdet søker å finne svar på hvordan samfunnets begrensede ressurser best kan utnyttes for å sikre god helse.

Hva er prinsippene for helseøkonomi i offentlig politikk?

Helseøkonomiske vurderinger utgjør en viktig del av beslutningsgrunnlaget for helsepolitikk. Samtidig er det essensielt å skille mellom deskriptive mål (hvordan noe er) og normative mål (hvordan noe bør være). Selv om helseøkonomiske beregninger er viktige, vil prioriteringer alltid bygge på etiske og politiske vurderinger. Et sentralt mål for helsepolitikken bør være «flest mulig gode leveår for alle, rettferdig fordelt».

Hvordan definerer vi helseøkonomi i dagens kontekst?

Helseøkonomi er et fagområde innen samfunnsøkonomi som undersøker hvordan helseområdet best kan utnytte samfunnets begrensede ressurser. Kenneth Arrow regnes ofte som grunnleggeren av helseøkonomi som egen disiplin. Faget omfatter både bedriftsøkonomiske og samfunnsøkonomiske problemstillinger.

Sammenhengen mellom helseøkonomi og velferdsstatens bærekraft

Det økende gapet mellom behov og ressurstilgang i helse- og omsorgstjenestene utfordrer velferdsstatens bærekraft. Forholdet mellom antall mennesker i alderen 20-66 år og antall over 67 år vil endre seg fra knappe 5:1 i 2015 til under 3:1 etter 2040. Dette betyr at skattebyrden for husholdninger kan øke fra rundt 35% i dag til mellom 50-60% i 2060. Alternativt må vi finne nye måter å redusere ressursbehovet på eller være villige til å prioritere helsesektoren framfor andre sektorer.

Konklusjon

Situasjonen for helseøkonomi i Norge krever utvilsomt umiddelbar handling. Helseindustriens sterke vekst til 76 milliarder kroner i omsetning representerer betydelige muligheter, men samtidig står vi overfor alvorlige utfordringer. Først og fremst må vi adressere den utdaterte terskelverdien på 275 000 kroner per kvalitetsjusterte leveår som har stått uendret i et tiår. Til sammenligning har Storbritannia nylig økt sin terskelverdi, noe som skaper et konkurransemessig gap i internasjonal sammenheng.

Nedgangen i helseindustriens FoU-innsats på 17 prosent gir dessuten grunn til bekymring. Dette skjer paradoksalt nok samtidig som regjeringen har satt ambisiøse mål om at næringslivets forskning skal utgjøre to prosent av BNP innen 2030. Følgelig blir det avgjørende å eliminere det kunstige skillet mellom forskning, kliniske studier og klinisk behandling.

Den norske eksportambisjonen på 50 milliarder kroner innen 2030 synes faktisk oppnåelig med tanke på dagens nivå på 27 milliarder, men konsentrasjonen der åtte selskaper står for 88 prosent av eksporten gjør oss sårbare. Derfor må vi skape bedre vilkår for flere aktører gjennom redusert formuesskatt og økt risikoavlastning for investorer.

Demografiske endringer der forholdet mellom arbeidende befolkning og eldre reduseres fra 5:1 til under 3:1 etter 2040 vil uten tvil presse skattesystemet vårt. Dette betyr at vi enten må akseptere økt skattebyrde fra dagens 35 prosent til potensielt 50-60 prosent i 2060, eller finne nye måter å effektivisere helsesektoren på.

Helseøkonomiens prinsipper handler således om mer enn bare kostnadseffektivitet – de representerer et rammeverk for rettferdig fordeling av gode leveår for hele befolkningen. Uten en grundig revidering av dagens modeller risikerer vi både å svekke innovasjonskraften i norsk helseindustri og undergrave selve bæreevnen i velferdsstaten. Konklusjonen blir dermed klar: Vi trenger en omfattende og modig reform av norsk helseøkonomi som balanserer bærekraft, innovasjon og rettferdighet. Tiden for handling er nå.