I de brente hagene i Altadena fanger en fotograf naturens gjenkomst

Natten faller på i Altadena mens flaggermus kaller, påfugler kviker og en fotograf Kevin Cooley prøver å fange det som er igjen av et tre.

Ved å bruke en strobe og en lang eksponeringstid for å tillate maksimal mengde tilgjengelig lys å nå linsen hans, tar Cooley omtrent 50 bilder av det 20 fot høye treet, som står og våker over en gate der nesten alle husene brant. Treets lemmer ble avskåret etter Eaton-brannen i januar 2025, som herjet i Altadena og deler av Pasadena, men alle disse månedene etter brannen har treet fått ny vekst.

Små tuer av grønne blader har dukket opp fra de rå kuttene der de brente grenene en gang var, noe som beviser at treet er mer spenstig enn det ellers relativt grove ytre kan tilsi.

Cooley, 51, som har vært kunst- og nyhetsfotograf i flere tiår, bruker bilder som det han knipset av treet som en del av sitt nye prosjekt, «In the Gardens of Eaton. En samling av 6000 bilder og telling tatt av Cooley rundt Altadena på ville tomter der hjemmene en gang stod, «In the Gardens of Eaton’s goals of the nature og hans epilog.

Cooley har bodd i Altadena siden 2000 og kjente naboene sine godt. Han begynte å jobbe med fotoprosjektet noen måneder etter at han mistet hjemmet sitt i brannen. Han hadde fått en gruppe kalt Samaritan’s Purse til å komme opp til eiendommen hans, hvor han hadde funnet en flat metallfil som han hadde brukt til å lagre fotografiske utskrifter. Cooley hadde håp om at noen ville ha overlevd, men da gruppen åpnet det, sier han at det raskt ble klart at det brennende metallet fungerte litt som en ovn, og brente nesten alt inni til en forkullet sprø.

Et stykke Cooley var i stand til å gjenkjenne var en 2020-kopi av magasinet Wired som han hadde skutt forsiden for. Det var en virvlende røyksky som fulgte historien»Vestens inferno smelter vår følelse av hvordan ild fungerer,” og ironien var ikke tapt for ham.

«Du kunne fortsatt på en måte skimte ordet Wired over toppen av mastetoppen, og noe med det blåste meg bare vekk,» sier Cooley. «Det er som om alt gikk for fullt. Jeg ville umiddelbart fotografere det på samme måte som jeg opprinnelig hadde fotografert røyken, som var i et studio med belysning, og jeg antar at noe klikket for meg. Jeg begynte å føle at det var en måte å gjøre noe positivt på etter brannen, og det var da jeg begynte å bruke mer tid tilbake i Altadena.»

Mens Cooley kjørte rundt i byen og sjekket ut tomtene og vraket, sier Cooley at han begynte å legge merke til naturstykkene som prøvde å holde ut. Han så en begonia som stakk gjennom et brent gjerde på naboens eiendom og tok et bilde, og snart samlet han flere og flere lignende bilder. Cooley sier at hvis du hadde fortalt ham før brannen at han ville ta så mange bilder av blomster, ville han ha hånet, men nå minner bilder som en han nylig tok av en gruppe blomstrende roser foran en klynge døde vinstokker ham om at utholdenhet er mulig, uansett hvor usannsynlig det er.

«Det er inspirerende hva naturen gjør der oppe,» sier Cooley. «Vi bor i dette miljøet hvor brann er en veldig del av økologien, men folks hager presser seg også gjennom. Både innfødte arter og stedegne arter er der. Og folk planter flere markblomster, og jeg synes det er fascinerende. Det gjør meg spent på å bygge igjen, for jeg gleder meg virkelig til å komme tilbake.»

Letizia Ragusa, en beboer i Altadena som mistet hjemmet sitt, sier at Cooley skjøt den blomsterfylte tomten hennes uten at hun visste det. Før brannen var hagen hennes et eventyrland med 16 frukttrær, en koidam og både en grønnsaks- og urtehage. Alt dette gikk tapt i brannen. Som en metode for å håndtere og styrke landet, vervet Ragusa et Sierra Madre-selskap kalt Hardy Californians å plante en kompenserende frøblanding over tomten hennes.

Det var viktig å se de innfødte plantene og blomstene dukke opp på eiendommen hennes, sier Ragusa. Hun har bodd i et leid hus med familien siden brannen og det er verken hage eller plass til hage.

«Det er bare veldig trøstende for meg å ha en følelse av kontroll når alt annet føles så ute av kontroll akkurat nå,» sier Ragusa. «Jeg har i hvert fall denne lille jordbiten som jeg kan plante ting på og jeg vet at det er det som kommer til å skje. Det er veldig forutsigbart og jeg tror også det gleder andre mennesker. Jeg ser folk kjører og går forbi holdeplassen for å se på den. Og alle naboene våre har kommentert det også, så det er hyggelig.»

Bildene Cooley tok på Ragusas eiendom var av rader med rosa og lilla innfødte blomster og solsikker midt i bylys og drømmende solnedganger. Ragusa sier de er surrealistiske og vakre.

«Det er utendørs fotografering, men med studioelementer,» sier hun, og bemerker at hun er spesielt åpen for Cooleys karriere fordi hun er kunstner selv og pleide å produsere keramikk og skulpturer fra et hjemmestudio som hun også mistet.

Mens de første bildene Cooley tok av hagen hennes var fra gaten og oppkjørselen hennes, har hun siden gitt ham tillatelse til å gå dypere inn i eiendommen hennes. Det er noe Cooley sier er viktig for ham fordi han vet på egen hånd at mange menneskers grunn er det han kaller «hellig grunn».

De fleste bildene Cooley har tatt så langt har vært på avstand, selv om han har satt opp utstyret sitt nær enden av folks innkjørsler for å få et godt bilde. Etter hvert som ordet om Cooleys prosjekt har spredt seg rundt i Altadena – med en beboer som legger ut et bilde av ham på eiendommen deres tatt med et stikamera til en lokal Facebook-gruppe, og søker mer informasjon – har flere og flere mennesker uttrykt en åpenhet for å la ham komme og fotografere hagen deres.

Cooley har skapt Google-skjema for interesserte beboere å bruke, og han oppbevarer et regneark med svarene på en utklippstavle på dashbordet til bilen sin. Når han ikke vet hva han skal skyte neste gang, vil han se på det, kartlegge adressene til sinnet i tankene og se på beskrivelser beboerne har sendt inn av tomtene sine, som inkluderer setninger som «Vi har ikke mye igjen, men vi har reddet bananplanten vår» og «(Huset vårt) gjorde meg til den gartneren jeg er, og jeg dekorerte den med planter.»

Cooley sier at han planlegger å ta bilder for alle eierne som har svart på Google-skjemaet hans, i håp om å gi dem utskrifter når prosjektet er fullført. Fra og med juli drar han til Portugal for et seks måneders kunststipend, men sier at han planlegger å fortsette fotograferingsprosjektet senere. Cooley ønsker også å produsere en kunstbok med favorittbildene hans fra prosjektet.

Han er også klar på at han på noen måter har en tidsbegrensning på hva han kan skyte. Han sier at han brukte den første delen av prosjektet til å «støte mot kraften» mens de ryddet tomter, og nå prøver han å fotografere grove stykker fulle av natur før eierne deres jevner dem og begynner å bygge opp igjen.

Noen ganger, sier Cooley, måtte han skyte på partier der han ikke kjente eieren. Da han begynte på prosjektet, forsøkte han å spore opp hvem som bodde på eiendommen før han satte opp kameraet sitt, men prosessen var overraskende vanskelig, og han mistet ofte det tiltenkte skuddet da blomster eller planter døde eller endret form.

«Det var ikke praktisk,» sier Cooley. «Det er ikke det at jeg ikke ville, jeg klarte bare ikke å finne ut av det. Jeg vil til slutt, og så vil jeg kunne gi folk et bilde når de kommer tilbake til sine nye hjem.»

«Jeg synes bare Altadena er et spesielt sted», sier han en vårdag. «For seks måneder siden var det så deprimerende å komme hit, men nå er det ikke det. Det er selvfølgelig fortsatt følelsesladet, men når vi ser all ombyggingen, er det tydelig at folk ser verdien i å være her, også nå. Når alt dette er over, hvis Altadena til og med er 50 % eller 75 % like spesielt som det var før, kommer det fortsatt til å bli flott.»