Portretter av Hollywoods Brightest Young Things

«LA er en unik by. Den er full av de mest eksentriske menneskene, og også på grunn av underholdningsindustrien er det en drømmeby. Folk kommer virkelig dit for å leve denne store drømmen,» sier den Nevada-fødte fotografen. Shelby Duncan. Hun vet dette fordi, da hun kom dit som en ambisiøs artist på slutten av 2000-tallet, var hun en av dem. Det er et utilgivelig sted som lett kan gjøre folk anonyme eller isolerte i den enorme vidden og forvirringen av konkurrerende drømmer. Likevel klarte Duncan og hans omkringliggende «utvalgte familie» å utvikle en slags enklave for å være individuelle og kreative. Når folk trengte litt fritid, dro de til ham.

Det er ikke vanskelig å se hvorfor Duncan og hennes venn Sarai Fizell elsket Beachwood Canyon-huset da de først kom over det: Craftsman-arkitekturen, det originale bassenget, banantrær, et gjestehus som ville hjelpe dem med å samle inn husleien. I løpet av seks år ble paret med i en roterende rollebesetning av skuespillere, musikere, filmskapere og andre artister, enten det var for noen timer eller noen måneder – og tilfeldig, men iherdig, spilte Duncan inn alt. Nå er fotografiene hans fra den perioden for første gang dukket opp i en ny bok. kjærlighetens husog en utstilling på Les Rencontres d’Arles.

Det vil ikke være en overdrivelse å si at han berørte mange liv; Da Duncan sendte e-post til folk som besøkte de årene, svarte rundt 250. Det som ble tenkt som en enkel fotobok for nesten et tiår siden ble til en kollektiv dagbok sammensatt av Duncans fotografier, bidro med tekster, håndskrevne notater, revet postkort og andre efemera. Boken er liksom kronologisk og ikke. Strukturert som en 24-timers syklus – fra dag til natt og tilbake igjen – men kollapser grensen mellom år, knytter den sammen mennesker som kanskje aldri har møttes ennå, men som likevel var en del av husholdningen på et eller annet tidspunkt, og gjenskaper livets uventede sammenkomst under det taket.

Duncans bilder tar ham noen ganger til en restaurant eller stranden, men hjemmet hans er helt klart det bankende hjertet i dette prosjektet. «LA har dette glitrende utseendet fra utsiden, men det er egentlig ikke den mest attraktive byen, og den er veldig spredt. Det er egentlig ikke som London eller Paris hvor du har denne kafékulturen, du har denne tettheten,» sier hun. Denne forskjellen ble ofte fremhevet av den store franske kontingenten av besøkende hver gang de gikk ut og spiste kaffe til fots. «De kommer tilbake gjennomvåte av svette og jeg vil si: ‘Ja, denne byen fungerer ikke slik! Dette er ikke en gåby.’ I stedet spiller hus som Duncan en større rolle i folks sosiale opplevelser. Hun sier: «L.A.s magi er inne. Det er folks hus, det er festene.»

Fotografiene antyder hedonisme og løshet, selv om Duncan husker at folk fulgte en stilltiende kode for respekt og tillit. «Jeg vet at det var et slags festhus, men jeg tror også det var et trygt sted for folk. Med bassenget var folk nakne hele tiden, men det var ikke på grunn av narkotika eller noe sånt. Det var ikke den scenen.» Folk samlet seg ved store middager eller isolerte seg for intens debatt; Flyktige øyeblikk av intimitet som hun var rundt for å fange. Hun husker: «Jeg føler at det alltid var regissører, forfattere og redaktører som satt i et hjørne ved kjøkkenbordet og bare hadde filosofiske diskusjoner og hadde store samtaler.»

Denne typen intellektuell debatt var typisk for huset, da folk eksperimenterte med måten å tenke og uttrykke seg på. Fotografier av vennen Gaspard Ulliel viser den avdøde skuespilleren og modellen sittende i et badekar – sminket med sigarett i hånden. Likevel blir vi også vist ømme øyeblikk med testing og forberedelse. «Jeg tror L.A. var et nytt territorium for ham. Han utvidet seg til denne nye delen av skuespillerkarrieren utenfor Frankrike,» sier Duncan. «De er veldig vakre, de bildene. Jeg setter stor pris på dem, selvsagt, for Gaspard er ikke her lenger.» En annen serie med filmstrimler viser Léa Seydoux i et basseng, skutt under et sjeldent øyeblikk med fred hjemme. Fotografiene er uskyldig kuttet, men magnetismen deres er påtakelig.

Disse bildene, og utallige andre i prosjektet, føles som skjermtester for unge artister som stiger opp i offentligheten, som lærer å posisjonere seg foran kamera, vekk fra gjenskinnet fra publikum eller voyeuristiske sladderblader. «Det var mye som skjedde hjemme på forskjellige måter der folk identifiserte seg på denne unge tiden,» minnes Duncan.

Hun legger til: «Siden jeg var en integrert del av gruppen i huset, tror jeg det ble en virkelig trygghet rundt meg på kamera også.» «Jeg føler ikke at jeg bare dokumenterer noe, det gjør jeg I Dokumentasjon.» I likhet med menneskene hun fotograferte, finslipte Duncan også sin kunstneriske stemme, en formativ periode som etterlot en varig innvirkning på praksisen hennes. «Jeg skjønte det ikke da, men livet mitt ble mitt estetiske.» Prinsippene som lå til grunn for fotograferingen hennes så mange år senere – «vitalitet og følelser, intimitet og dynamikk» – ble født i det hjemmet.

Medlemmene av huset brøt naturlig nok opp i 2015 og utleier solgte senere, men nysgjerrigheten består alltid; Noen ganger kommer ideen om en stor gjenforeningsfest opp, og glemmer det faktum at det nå også bor andre mennesker der. Bygningen forblir innprentet i personlige minner som et slags folkeeventyr, muligens fordi livet rundt det har endret seg så mye siden den gang. «Jeg tror det som var spesielt med den energien var at ingen av oss var på telefonene våre,» sier Duncan. Bortsett fra hennes egne bilder, var det ikke folk som dokumenterte eller delte livene sine, og hele prosjektet står som en bønn for å leve livet i øyeblikket. «Det føltes virkelig som frihetens siste pust.»

Publisert av House of Love versjon 37.2, og vil bli vist her Stiftelsen Manuel Rivera-Ortiz Under Les Rencontres d’Arles 2026.