Helseøkonomi i Norge Krever Øyeblikkelig Handling

Helseøkonomi står i dag i sentrum av en £17,6 milliarder stor industri som årlig bidrar til den britiske økonomien. Vi kan ikke lenger overse at helseøkonomi er et av de raskest voksende feltene innen økonomisk vitenskap. Andelen av helseøkonomiske artikler i ledende tidsskrifter har faktisk tredoblet seg fra 2% til 6% mellom midten av 1990-tallet og 2020. Dette understreker hvor avgjørende helseøkonomiske prinsipper er blitt for moderne helsetjenester.

På den annen side har vi i Norge en betydelig utfordring. Mens helseøkonomi i Skandinavia tradisjonelt har vært høyt prioritert, ser vi nå at norske investeringer ikke holder tritt med den globale utviklingen. Helseøkonomer har allerede rettet blikket mot vår tids vanskeligste økonomiske utfordringer – finansiering av nye kurer, genbehandlinger, antimikrobiell forvaltning, klimaendringers innvirkning på helse, og ikke minst utjevning av helseulikheter. Dessuten viser britiske erfaringer at en økning i klinisk forskningsaktivitet på 40% kan generere milliarder i økonomisk verdi og tusenvis av nye arbeidsplasser. Derfor må vi nå spørre oss selv: Hvorfor prioriterer ikke Norge helseøkonomiske investeringer som kunne styrket både folkehelse og nasjonal økonomi?

Regjeringen ignorerer helseøkonomiske advarsler

Ferske tall viser at Norge nå har falt dramatisk i rangeringen over land som prioriterer helseutgifter. Fra en tidligere tredjeplass har Norge nå havnet i det nedre sjiktet blant OECD-landene. Dette representerer et alvorlig fall fra niendeplassen som ble rapportert bare noen år tidligere, og viser en bekymringsfull nedadgående trend.

Norge sakker akterut i global helseøkonomi

Offentlige helseutgifter som andel av offentlige utgifter har sunket kraftig fra 17,8% i 2019 til 17,0% i 2020. Dette utgjør en relativ nedgang på mange milliarder kroner for helsevesenet sammenlignet med øvrige offentlige utgifter. Samtidig viser tallene at kun 46% av helseutgiftene i Norge benyttes til faktisk medisinsk behandling.

Til tross for at Norge har et av verdens høyeste BNP per innbygger, er Norges helseutgifter lavere enn hva man kunne forvente av et land som ligger i verdenstoppen. Dette er særlig urovekkende siden vårt land er blant dem som bruker mest ressurser på helse og har den høyeste andelen yrkesaktive leger og sykepleiere per befolkningsenhet.

Eksperter etterlyser handling fra Helse- og omsorgsdepartementet

Riksrevisjonen har nylig rettet knusende kritikk mot Helse- og omsorgsdepartementet og helseforetaksmodellen. I flere rapporter bruker Riksrevisjonen betegnelsen «sterkt kritikkverdig», som er den sterkeste kritikken de kan komme med. Dette gjelder både investeringsbeslutninger, oppfølging og departementets manglende inngripen når advarslene har kommet.

Et konkret eksempel er Helseplattformen, hvor Riksrevisjonen påpeker at planleggingen, organiseringen og innføringen har vært «sterkt kritikkverdig». De samlede kostnadene er nå anslått til 6,7 milliarder kroner, langt over den opprinnelige rammen på 4,1 milliarder. Riksrevisjonens undersøkelser viser at:

• Utredningen Helse Midt-Norge gjorde manglet samfunnsøkonomiske analyser
• Konseptet innebar «svært stor risiko»
• Departementet burde ha gjort grundigere vurderinger

Pasient- og brukerombudene advarer dessuten i sin årsmelding for 2023 om at helsetjenesten lider under ressursmangel og bemanningsproblemer. Dermed blir regjeringens mål om å styrke bemanningssituasjonen og pasienttilbudet ikke nådd, ifølge kritikerne.

Hvordan underinvestering svekker helse og økonomi

Underinvestering i helsevesenet koster Norge dyrt både i kroner og i menneskelige lidelser. Analyser viser at konsekvensene strekker seg langt utover sykehuskorridorene.

Kostnaden ved forsinket tilgang til nye behandlinger

Norske pasienter må i gjennomsnitt vente 481 dager fra et legemiddel får markedsføringstillatelse i EU til det blir tilgjengelig i norsk offentlig helsetjeneste. For kreftmedisiner er ventetiden enda lengre – i snitt 600 dager. Dette skaper store forskjeller mellom hvem som får tilgang til riktig behandling. Når Beslutningsforum endrer praksis for godkjenning, risikerer pasienter ytterligere forsinkelser på opptil ett år før nye medisiner blir tilgjengelige. Selv om spesialisthelsetjenesten har rundt 33 000 kroner per innbygger årlig, eller 2,5-3 millioner kroner per innbygger i et livsperspektiv, er dette utilstrekkelig når nye behandlinger med høye kostnader skal innføres.

Tapte muligheter for kliniske studier og innovasjon

Norge mister betydelige investeringsmuligheter innen forskning og utvikling. AstraZeneca bruker eksempelvis 137 milliarder kroner på forskning og utvikling, men nesten ingenting i Norge. Samtidig beskriver internasjonale legemiddelfirmaer Norge som «gjennomsnittlig» som studieland innen kreft. Dette skjer til tross for at vi investerer milliarder i nye bygg med fremragende forskningsinfrastruktur. Antallet kliniske industristudier øker ikke, og heller ikke pasientdeltakelsen. Norge har dessuten hatt en av OECDs laveste produktivitetsvekster siden 2010.

Effekten på arbeidsmarked og produktivitet

I løpet av de neste ti årene kan det være behov for 55 000 flere sysselsatte i helse- og omsorgssektoren. Dette vil legge beslag på nesten tre firedeler av den forventede veksten i arbeidsstyrken i samme periode. Samtidig har investeringsandelen i sykehusene falt fra 11 prosent i 2007 til 7,5 prosent i 2015. Fortsetter vi med null produktivitetsvekst, vil det føre til et enormt behov for helsepersonell i årene fremover. Dette er særlig bekymringsfullt siden produktivitetsveksten har avtatt de siste 15–20 årene, både i Norge og hos våre viktigste handelspartnere. Økte investeringer er derfor nøkkelen til en mer bærekraftig helsesektor som kan levere like gode eller bedre helseutfall med lavere ressursbruk.

Hva kan Norge lære av internasjonale modeller?

Internasjonale sammenligninger avdekker store forskjeller i hvordan helseressurser forvaltes og utnyttes. Norge bruker betydelige summer på helse, men oppnår ikke alltid tilsvarende resultater.

Sammenligning med helseøkonomi i Skandinavia

Norge bruker betraktelig mer på helse per innbygger enn våre nordiske naboer. Med cirka 7.900 dollar per innbygger i 2022 (justert for kjøpekraft) ligger vi langt foran Sverige (6.400 dollar), Danmark (6.300 dollar) og Finland (5.700 dollar). Likevel viser tallene at forskjellen synker til 30% når man justerer for regnskapsmessige forskjeller, siden Norge inkluderer pleie og omsorgstjenester i helseutgiftene, mens andre land regner dette som sosialutgifter.

Norge har dessuten langt flere helsearbeidere per innbygger. Med 3,7 leger per 1000 innbyggere, sammenlignet med Finlands 2,4, og hele 15,4 sykepleiere per 1000 innbyggere mot Finlands 7,6, er personelltettheten betydelig høyere. Dette indikerer at vi muligens ikke utnytter personellressursene optimalt.

Eksempler fra global health economics og investeringseffekter

Internasjonalt viser forskning at helseinvesteringer gir gevinster langt utenfor helsesektoren. Ifølge WHO har investeringer i helse positiv innvirkning på flere samfunnsområder. For eksempel:

• Bedre kreftbehandlinger i Canada førte til økt sysselsetting
• Helseforsikring i Mexico forbedret det uformelle arbeidsmarkedet
• Sykehus som reduserte klimautslipp oppnådde samtidig betydelige økonomiske besparelser

FNs bærekraftsmål gir et rammeverk for å måle reelle virkninger av helseinvesteringer i ikke-helsesektorer. Portugal har brukt dette for å allokere midler basert på målbare resultater.

Hvordan prinsipper for helseøkonomi anvendes i andre land

Storbritannias NICE (National Institute for Health and Care Excellence) har etablert et systematisk rammeverk for helseøkonomiske beslutninger. Deres modell sikrer at investeringer i helse gir maksimal gevinst for befolkningen gjennom standardiserte metoder for kostnadseffektivitetsanalyser.

I motsetning til Norge har flere land gjennomført omfattende helsefinansieringsreformer med dokumenterte effekter. Evalueringer fra Burundi viser at resultatbasert finansiering forbedret både bruk og kvalitet på helsetjenester. Thailand oppnådde universell helsedekning gjennom forsyningsreformer som reduserte risikoen for katastrofale helseutgifter.

Norge kan derfor lære av internasjonale modeller som vektlegger helseøkonomisk kompetanse i beslutningsprosesser, bruker data mer systematisk, og implementerer resultatorienterte finansieringsmodeller.

Hvilke tiltak må iverksettes umiddelbart?

Norges helseøkonomiske utfordringer krever øyeblikkelige og konkrete tiltak. En gjennomgripende reform av dagens prioriteringssystem er nødvendig for å sikre bærekraftige helsetjenester.

Øke terskelen for kostnadseffektivitet i tråd med NICE

Dagens terskelverdi på 275 000 kroner per kvalitetsjusterte leveår (QALY) har stått uendret siden 2015. Denne verdien er basert på et svært svakt kunnskapsgrunnlag. Nyere empirisk forskning tyder på at den reelle alternativkostnaden i helsetjenesten ligger mellom 400 000 og 800 000 kroner. Til sammenligning bruker Storbritannias NICE en terskel på opptil £30 000 (ca. 300 000 NOK). En umiddelbar oppjustering er derfor nødvendig.

Styrke helseøkonomisk kompetanse i beslutningsorganer

Helseøkonomi handler om hvordan samfunnet bruker knappe ressurser for å møte etterspørselen etter helsetjenester. Dessuten bør beslutningsorganer utstyres med kompetanse til å vurdere helsegevinster og kostnader forbundet med ulike intervensjoner. Slik kan beslutningstakere få bedre estimater av kostnadseffektivitet.

Etablere insentiver for forskning og utvikling

Helseminister Jan Christian Vestre har varslet nye mål og helhetlig plan for kliniske studier, men industritopper påpeker at det må endringer til for å sikre kapasiteten på sykehusene. Forutsigbare rammebetingelser for samarbeid mellom helsesektoren og næringslivet må etableres.

Forbedre datatilgang og modellering for helseøkonomisk analyse

Norske helsedata representerer en stor og underutnyttet ressurs. Det bør snarest etableres en offentlig enhet på nasjonalt nivå med innovasjon og næringsutvikling som tydelig definert oppdrag. Tilgang til store kohorter der pasientmaterialer er samlet inn over lang tid er avgjørende.

Konklusjon

Helseøkonomiske utfordringer i Norge krever utvilsomt umiddelbar handling. Den dramatiske nedgangen i Norges prioritering av helseutgifter sammenlignet med andre OECD-land er særlig bekymringsverdig. Vi ser at til tross for vårt høye BNP per innbygger, utnytter vi ikke ressursene våre optimalt. Faktisk viser tallene at kun 46% av helseutgiftene i Norge benyttes til faktisk medisinsk behandling.

Riksrevisjonens knusende kritikk mot Helse- og omsorgsdepartementet understreker alvoret i situasjonen. Det samme gjør pasientenes lange ventetider for nye behandlinger – gjennomsnittlig 481 dager fra et legemiddel får markedsføringstillatelse til det blir tilgjengelig i Norge. Dette er rett og slett uakseptabelt.

Norge står dessuten overfor betydelige utfordringer når det gjelder arbeidskraft og produktivitet. I løpet av de neste ti årene kan det være behov for 55 000 flere sysselsatte i helse- og omsorgssektoren, noe som vil legge beslag på mesteparten av den forventede veksten i arbeidsstyrken. Samtidig har investeringsandelen i sykehusene falt betydelig siden 2007.

Vi må derfor umiddelbart implementere flere tiltak. Først og fremst bør terskelverdien for kostnadseffektivitet økes fra dagens 275 000 kroner per kvalitetsjusterte leveår. Dernest må helseøkonomisk kompetanse styrkes i beslutningsorganene. Forutsigbare rammebetingelser for samarbeid mellom helsesektoren og næringslivet er også avgjørende for å stimulere forskning og utvikling.

Alt i alt handler helseøkonomi om hvordan samfunnet bruker knappe ressurser for å møte etterspørselen etter helsetjenester. Gjennom å lære av internasjonale modeller og implementere målrettede reformer kan Norge igjen bli et foregangsland innen helseøkonomi. Tiden for handling er nå – både for å sikre befolkningens helse og for å styrke norsk økonomi i årene som kommer.